I kveld er det lov å værra hore.

Ja jeg sier det nå bare jeg.
For når setningen har kvernet rundt i mitt hode hele helgen,
er den nærmest blitt normalisert.

I kveld er det lov å være hore.
Og hva så?
Noe spesielt med det?

Det hele startet da en av guttene skulle på russe-reunion.

Det er og en ny ting,
reunion etter 1 år liksom.

Før måtte man vente minst 20 år før det var reunion.

«Men alt skal jo gå så fort nå til dags»,
sa den gamle.

Med en gang det var snakk om russ,
så klistret setningen seg fast.

«I kveld er det lov å værra hore»

«Hey hey hey hey, nænænænæ, nå skal det drikkes under bordet»

Har jeg sunget,
om og om og om og om og om igjen!

Jeg holdt på å bli gal.

I dag tidlig når jeg kom på jobb var jeg tilbake til normalen.
Hodet var rolig,
og kun et par listepop-sanger kjempet om oppmerksomheten.

Helt til jeg så hvem jeg skulle jobbe med.
Joda,
hun som også hadde vært på russe-reunion!
Og så klart vi måtte snakke om det.
Jeg var jo på grensen til å presse på meg russedressen til gutten som ikke var hjemme og stille opp jeg og!

Problemet var bare når vi var ferdigsnakket.
Og jeg hørte den var kommet tilbake.

Sangen.

Så der sto jeg,
klokken 08.00 i spisesalen,
mens rekken av sultne pasienter entret salen,
og svingte litt på hoftene mens jeg nynnet uten ord:

«Næ næ nænænænænænæ næ næ…..hey hey hey ….»

I kveld er det lov å værra hore…..

#hekta