I dag skulle min far ha fylt 90 år.
Bilde er fra i fjor,
da han feiret 89-årsdagen hjemme i Selviken.
Jeg hadde bakt kaker,
og vi var samlet bare vi nærmeste,
ja og så Bonnie da, bestefars favoritt!
Ser nesten ut som han er litt sjalu på Bonnie,
han broren til venstre….
Hadde du spurt min far om han ville feire 90-års dagen,
i den forfatningen han var for litt over et halvt år siden,
tror jeg han hadde sagt nei.
Livet var ikke hva det en gang var.
Å være pleietrengende var ikke noe liv for en hardbarket nordlending.
Så «årets bursdagsgave» blir en gravstein.
Det var kanskje litt makabert ser jeg,
men det hadde seg sånn at gravsteinen ble montert onsdag.
Ingen av oss har sett den,
bare min far for han er jo der…
I dag samles vi og går sammen ned.
Min mor skal ha med røde roser.
«Tiotusen röda rosar vill jag skänka dej»
Det blir ingen feiring,
men en fin stund å minnes.
nei når en er blitt pleietrengende i så høg alder er det best å slippe mer,dere får nok en fin stund ved graven,viktig det også
Ja det var koselig på graven. Absolutt fint og viktig
Fint å ha en minnestund sammen. Viktig
God klem <3
Ja det ble veldig fint <3 klem
Det er jo vemodig; men som du sier: Å være pleiepasient er ikke noe å hige etter. Han oppnådde jo også en høy alder. Vakkert og usentimentalt innlegg. Tror faren din hadde likt det! <3
Takk Kari
Den varmet 