Blogg – oppskrifter og matinspirasjon

Bialystok var en fin by, og prisene der var og en del lavere enn tilbake i Warszawa, men mandagen tok vi toget tilbake, og vi fikk en hel liten kupe for oss selv, det koster ikke så mye ekstra å reise på første klasse, og togene her er både effektive og kjappe. Billetter bestilles på nett, og når man reiser med yngre mennesker, så ordner de gjerne sånt, og det er faktisk deilig å slippe. Sånn ellers har vi brukt Bolt og Uber, som jeg nå har skjønt er enklere og bedre enn å sette seg inn i en vanlig taxi. For her blir turen og prisen gjort i appen, du vet hva det koster, sjåføren vet hvor du skal, enkelt og trygt. Hadde Gubben og jeg vært alene hadde vi nok prøvd bussen, den koster 8 kroner for en billett (leste jeg et sted) og også en enkel måte å ta seg fram på. Warszawa er en fin by, mye parker, rent og pent, mye å se på, enkelt å finne frem i og mange gøye butikker. I går plasserte vi Gubben i en bolt om kjørte han til gamlebyen, mens vi andre dro på et kjøpesenter som lå ca 20 min

Dagen for bryllupet. I Polen gjør man ting litt annerledes, her møtes brud og brudgom og har "first look" sammen med foreldre, brudesvenner og brudepiker, samtidig som de tar brudebilder. Så når de kommer til kirken er alt dette unnagjort, og det skaper jo en litt enklere fremgang for festen, gjestene kan gå direkte fra kirken til festlokalet og det kan også brudeparet. Vielsen i kirken, som var katolsk, var en nydelig opplevelse. Det var korsang og preken på både polske og engelsk. Og så er jo kirkene her nede så nydelige, så selv denne, som lå litt utenfor Bialystok, var helt utrolig utsmykket og fin. Så her var mange detaljer å nyte når vi ikke skjønte språket. Og under vielsen hørte vi regnet bøttet ned og det tordnet, dette bringer jo lykke. Da brudeparet var gift, satt de seg i en flott bil og vi andre ble hentet i busser og kjørt til bryllupslokalet. Og vi kjørte altså langt inn i skogen, på en leirete vei i regnet. Men så lettet regnet og vi kom frem til et lokale som var veld

Første dagen i Polen ble det feiring av 30 års dagen til vår svigerdatter. Jeg løp ut i Regnbygene for å kjøpe inn litt mer pulverkaffe, til meg selv for med vannkoker på rommet så liker jeg både 2-3-4-5 kopper kaffe på rommet mens jeg redigerer video og legger ut. Samt lemonade, en jordbær-kake-bit og litt annet snacks fra bakeren for en bursdags-frokost på sengen. Jeg hadde kjøpt inn ballonger med 30 på og tvang Gubben til å synge bursdagssangen. Det ble godt mottat av jubilanten, og etter hele seansen var over gikk vi ut for å spise frokost ute. Vi fant et sted som serverte Engelsk frokost og noen skikkelig gode sandwich med pulled pork og egg. Solen kom frem og klokken slo tolv, så Gubben tok seg en øl. Etter sen frokost dro vi på shopping. Gubben ble igjen på torget ved siden av hotellet, jeg slang meg på jentene som skulle på kjøpesenteret. "Dessverre" var det salg i flere butikker, så jeg kom hjem med en jakke, to skjørt, en buske, t-skjorte og diverse sminke produkter. Jeg som

Del 1 - reisen Etter en urolig natt, som jeg forklarte i forrige innlegg, kom vi oss helskinnet til flyplassen uten noe slags problemer. Men så var sikkerhetskontrollen der. Og jeg ble så klart "tatt" Nå kan jeg jo skylde meg selv, for jeg visste jo at det var en sjanse for at min chiapudding med cottagecheese, linfrø og gresskarkjerner, med frosne kirsebær som skulde holde den kald og være perfetk tint til jeg skulle nyte den på flyet, samt resten av, en god klatt hjemmelaget mandelsmør på toppen. Altså en riktig nytelse av en frokost. Som jeg tenkte skulle gå gjennom sikkerhetskontrollen... så lenge jeg hadde nok chiafrø i så den ble stiv nok til å passere "grenseovergangen" Sånn gikk det desverre ikke, jeg ble stoppet på grensen og hele min deilige frokost gikk rett i bosset. Note to self, ikke noe å ta med på flyet neste gang altså. Heldigvis hadde jeg en boks med en liten rest av ostesuffle, grillskinke, paprika og kapersmajones. Det var ikke synd på meg. Den neste "fadesen" skjed

Jeg heter Kjersti og jeg lider av flyplass-skrekk. Nei, jeg er overhode ikke redd for å fly, så tro bare ikke at legen kaster valium etter meg for å hjelpe, neida, flyplass-skrekk er ikke noe vi får hjelp for, og jeg sier vi, det kan da ikke være bare jeg om har det sånn? Og med sånn mener jeg altså at angsten begynner dagen før avreise, den nattesøvnen blir aldri god, for jeg våkner jo et dusin ganger og blir liggende og tenke på alt som kan gå galt. Alt fra veiarbeid og stengte veier/kø på vei til flyplassen, til kø i innsjekk eller sikkerhetskontroll. Til at de jeg reiser med er sene, at noe er galt med billettene eller passene, at kofferten er for tung, at jeg glemmer noe i kabin-kofferten som ikke er lov å ta med inn, altså absolutt alle scenarioer går for seg om natten. Jeg står så klart veldig tidlig opp, selv om jeg har sovet dårlig, og i bilen på vei til flyplassen sjekker jeg vesken for å se at passet ligger der omtrent annen hver kilometer. Sjekker klokken, hvor lenge vi har

Hva skjedde med bestemødrene - innlegg skrevet i desember 2015 "Ungdommen nå til dags!" er et yndet kraftuttrykk fra den eldre garde, brukt i årtier, ofte ispedd noen velformulerte gloser om hvor hardt livet var før i tiden. Men hvis man nå vrir litt på dette, så er da pensjonistene slett ikke hva de en gang var de heller. Dette slo meg en formiddag jeg dro på treningssenteret. Klar for å trene og innstilt på et rolig og behagelig stille treningssenter, var det som møtte meg rett og slett horder av damer i pensjonistalder. I store klikker sto de tilårskommende damene, sånn at jeg nesten ikke kom meg forbi og bort til garderoben. Det var som å være på ungdosmskolen igjen, når de i niende klasse sto og breiet seg i korridoren og du som fersk syvendeklassing så vidt turte åle deg forbi inntil veggen. Og da jeg deretter satte meg på sykkelen for å varme opp, ble pedaltaktene akkompangert av høye hysteriske latterutbrudd med kryssede ben fra damegjengen. Hvis jeg lukket øynene hørtes det ut